a:

Et selskaps likvide midler kan enkelt konverteres til kontanter for å møte økonomiske forpliktelser med kort varsel. Likviditet er en virksomhets evne til å betale sine gjeld ved bruk av likvide midler.

De vanligste typene likvide midler til alle bedrifter, fra banker til elektronikkprodusenter, er midler i kontroll og sparekontoer og verdipapirer som for eksempel aksjer og obligasjoner. Meget likvide verdipapirer kan kjøpes og selges raskt og enkelt uten å påvirke prisen. Likvidere en aksjeinvestering er like enkelt som å legge en ordre, som nesten umiddelbart utløser salg av aksjer til dagens markedspris.

En banks likviditet bestemmes av evnen til å oppfylle alle sine forventede utgifter, som f.eks. Finansiering av lån eller gjeldsbetalinger, kun ved bruk av likvide midler. Ideelt sett bør en bank opprettholde et likviditetsnivå som også gjør det mulig å møte eventuelle uventede utgifter uten å måtte likvide andre eiendeler. Jo større pute av likvide midler i forhold til forventede forpliktelser, jo større bankens likviditet.

For å forstå betydningen av likviditet i bankens fortsatte solvens, bidrar det til å forstå forskjellen mellom likvide og illikvide eller faste eiendeler. Illikvide eiendeler kan ikke raskt skiftes til kontanter, inkludert eiendeler og utstyr som gir langsiktig verdi til virksomheten. Å bruke illikvide eiendeler for å møte økonomiske forpliktelser er ikke ideell. Salg av fast eiendom for å møte økonomiske forpliktelser, for eksempel, er ineffektivt og potensielt dyrt. Hvis det trengs penger, kan selskapet måtte selge eiendommen til en rabatt for å fremskynde likvidasjonen.

I tillegg kan likvidering av disse typer eiendeler for å betale gjeld ha en negativ innvirkning på en virksomhets evne til å fungere og generere overskudd nedover veien. En klærprodusent som må selge utstyret for å betale lån, vil ha problemer med å opprettholde konsistente produksjonsnivåer og vil sannsynligvis måtte ta på seg ny gjeld for å kjøpe erstatning. Likvidasjon av anleggsmidler er en siste løsning på et kortsiktig problem som kan få ødeleggende langsiktige konsekvenser.

Under finanskrisen i 2008 ble det klart at bankene ikke opprettholdt butikkene av likvide midler som var nødvendige for å oppfylle sine forpliktelser. Mange banker led plutselig tilbaketrekning av innskuddsmidler eller ble igjen holdt milliarder av dollar i ubetalte lån på grunn av subprime boligkrisen. Uten en tilstrekkelig pute av likvide midler til å bære dem gjennom urolige tider, ble mange banker raskt insolvente. Til slutt var banksektoren i en så dårlig tilstand at regjeringen måtte gå inn for å hindre en total økonomisk sammenbrudd.

Likviditetsdekningsregelen ble utviklet som et middel for å sikre at bankene opprettholder et likviditetsnivå som er tilstrekkelig til å unngå en gjentatt resultat i 2008. Under den nye regelen må alle banker opprettholde likvide eiendelforretninger som tilsvarer eller overstiger 100% av deres totale forventede utgifter for en 30-dagers periode. I tilfelle en plutselig dykk i inntekt eller en uventet ansvar kan bankene oppfylle alle sine økonomiske forpliktelser uten å måtte påta ny gjeld eller likvide anleggsmidler, noe som gir dem tid til å løse problemet før det blir til en annen økonomisk katastrofe.