Samlet etterspørsel er et makroøkonomisk konsept som representerer den totale etterspørselen etter varer og tjenester i en økonomi. Denne verdien brukes ofte som et mål for økonomisk velvære eller vekst. Finanspolitikken påvirker samlet etterspørsel gjennom endringer i offentlige utgifter og skatt. Offentlige utgifter og beskatning påvirker sysselsettings- og husholdningsinntekt, noe som dikterer forbruksutgifter og investeringer. Pengepolitikken påvirker pengemengden i en økonomi, noe som påvirker renter og inflasjon. Pengepolitikken påvirker også forretningsutvidelse, nettoeksport, sysselsetting, kostnaden for gjeld og den relative kostnaden for forbruket versus sparing.
Samlet etterspørsel måler etterspørselen etter økonomiens bruttonasjonalprodukt (BNP). Denne verdien beregnes av ligningen: AD = C + I + G + NX, hvor AD refererer til samlet etterspørsel, C refererer til total forbruksutgift, jeg refererer til total investering, G refererer til offentlige utgifter og NX refererer til nettoeksport. Netto eksport er lik total eksport minus totalimport. Antallet varer og tjenester som kreves på et gitt tidspunkt, har et omvendt forhold til prisnivået på disse varene og tjenestene totalt.
Finanspolitikken bestemmer offentlige utgifter og skattesatser. Ekspansiv finanspolitikk, vanligvis vedtatt som følge av tilbakeslag eller arbeidsstøt, øker offentlige utgifter på områder som infrastruktur, utdanning og arbeidsledighet. Ifølge Keynesian økonomi hindrer disse programmene et negativt skifte i samlet etterspørsel ved å stabilisere sysselsettingen blant statlige ansatte og personer involvert i stimulerte næringer. Utvidede arbeidsledige fordeler bidrar til å stabilisere forbruket og investeringen av personer som blir ledige i en lavkonjunktur.
Kontrakterende finanspolitikk kan benyttes for å redusere statlige utgifter og statsgjeld eller for å korrigere utilsiktet vekst som følge av rask inflasjon og eiendomsbobler. I forhold til ovennevnte ligning for samlet etterspørsel har finanspolitikken direkte innflytelse på det offentlige utgiftselementet og indirekte påvirker forbruket og investeringselementene.
Pengepolitikken er vedtatt av sentralbanker ved å manipulere pengemengden i en økonomi. Pengemengden påvirker renter og inflasjon, som begge er viktige determinanter for sysselsetting, kostnader for gjeld og forbruk. Utvidende pengepolitikk innebærer at en sentralbank enten kjøper statsobligasjoner, reduserer renten på lån til banker eller reduserer reservekravet. Alle disse tiltakene øker pengemengden og fører til lavere renter.Dette skaper incentiver for bankene å låne og bedrifter å låne. Gjeldsfinansiert forretningsutvidelse påvirker forbruket og investeringen positivt gjennom sysselsetting.
Ekspansiv pengepolitikk gjør også forbruket mer attraktivt i forhold til besparelser. Eksportører drar nytte av inflasjon som deres produkter blir relativt billigere for forbrukere i andre økonomier. Kontraherende pengepolitikk er vedtatt for å stoppe unormalt høye inflasjonskvoter eller normalisere effektene av ekspansjonspolitikken. Stramming av pengemengden motvirker forretningsutvidelse og forbruksutgifter og negativt påvirker eksportørene, og reduserer samlet etterspørsel.
Hva er forskjellen mellom vanlig tilbud og etterspørsel og samlet tilbud og etterspørsel?
Forstår hvordan bedrifter bruker forsyning og etterspørsel og samlet tilbud og etterspørsel til å prognose økonomisk aktivitet. Lær om forholdet mellom tilbud og etterspørsel.
Hvordan påvirker samlet etterspørsel prisnivå?
Les om forholdet mellom samlet etterspørsel og det generelle prisnivået, og lær hvorfor det er vanskelig å bestemme retningsbestemt kausalitet.
Hvordan påvirker loven om tilbud og etterspørsel pengepolitikken i USA?
Lær om hvordan loven om tilbud og etterspørsel påvirker pengepolitikken i USA. Endring i renten fører til endringer i pengemengden.