a:

Pengepolitikken refererer til innsats av myndigheter eller sentralbanker om å påvirke økonomisk aktivitet gjennom pengemengden. Det er ulike definisjoner av pengemengden, men det inneholder generelt kontanter, sjekker, kredittkontoer og andre flytende, utvekslingsinstrumenter. De fleste av de økonomiske verktøyene som brukes i pengepolitisk senter rundt opprettelsen av nye pengeenheter eller kontrollen av kredittkontoer gjennom renteendringer. Effektiviteten av pengepolitikken er et kontroversielt tema blant økonomer og beslutningstakere, og den nøyaktige måten å gjennomføre monetære kontroller varierer mellom regjeringer og over tid.

Mange moderne regjeringer adskiller de som treffer finanspolitikk, skatt og statlige utgifter, fra de som kontrollerer pengepolitikken, og ofte delegerer sistnevnte til sentralbanker videre fjernet fra den politiske prosessen. Den mest grunnleggende monetære funksjonen i sentralbankene er å øke eller redusere den totale pengemengden. Ifølge kvantitetsteorien har en økning i pengemengden en tendens til å forårsake inflasjon, mens en svak pengemengde har en tendens til å føre til deflasjon.

I praksis kan det imidlertid være vanskelig å kontrollere pengemengden. Private långivere kan faktisk endre mengden penger i omløp gjennom det brøkdelte reservebanksystemet, og teknologiske innovasjoner har introdusert nye måter å bytte og lagre på. Det kan være svært vanskelig for sentralbankene å til og med måle dagens pengemengde, enda mindre beregne hastigheten eller estimere virkningen av fremtidige monetære injeksjoner.

I stedet for å bare skrive ut eller samle valutaenheter, er det lettere for sentralbankene å bruke målbare beregninger som rentesatser og forbrukspriser for å sette policy. Dette er grunnen til at Federal Reserve retter seg mot diskonteringsrenten og den føderale fondskursen. Rentene påvirker kostnadene ved kreditt. Låning blir billigere når prisene senkes, og dette har en tendens til å øke mengden penger i økonomien gjennom multiplikatoreffekten. Det motsatte er sant når prisene økes og kreditt er dyrere.

Fed legger også krav til reserveforholdet for private långivere, som er den totale andelen av bankens utlånsaktiver som må holdes på innskudd, ikke utlånt, for å møte etterspørselsregnskapsforpliktelser. Bankene låner ofte penger fra hverandre over natten for å oppfylle disse kravene, så Fed kontrollerer hvor mye renter kan belastes på disse kortsiktige lånene.

Sentralbanker kan faktisk gå inn i verdipapirmarkedene for å påvirke priser og enten injisere eller absorbere penger fra økonomien. Hvis Fed kjøper U.S. Treasurys, for eksempel, øker etterspørselen etter det aktiva og samtidig injiserer penger inn i markedet. Omvendt øker salg av amerikanske Treasurys tilbudet for eiendelen og trekker penger ut av markedet. Denne typen pengeaktivitet er kjent som åpen markedsoperasjon.

Som et redskap for økonomisk reform er pengepolitikken rå og uakseptabel. Mange standardmålinger av økonomisk ytelse, som arbeidsledighet, inflasjon, totale utgifter, kapitalinvesteringer, etc., er enten forsinkende eller vanskelig å anslå. Når det er sagt, forblir pengepolitikken en av de viktigste innflytelsene på moderne økonomier og gjenstand for kontinuerlig studie.