Det internasjonale pengefondet (IMF) er en internasjonal organisasjon som gir økonomisk bistand og råd til medlemslandene. Denne artikkelen vil diskutere hovedfunksjonene i organisasjonen, som har blitt en varig institusjon som er integrert i etableringen av finansmarkeder verden over og til veksten i utviklingsland.

Hva gjør det? IMF ble født i slutten av andre verdenskrig, ut av Bretton Woods Conference i 1945. Det ble skapt ut av et behov for å forhindre økonomiske kriser som den store depresjonen. Med sin søsterorganisasjon, Verdensbanken, er IMF den største offentlige utlåner av midler i verden. Det er et spesialisert organ i FN og drives av sine 186 medlemsland. Medlemskap er åpent for ethvert land som utfører utenrikspolitikk og godtar organisasjonens vedtekter.

IMF er ansvarlig for opprettelsen og opprettholdelsen av det internasjonale monetære systemet, systemet der internasjonale utbetalinger mellom landene foregår. Det bestreber seg derfor på å gi en systematisk mekanisme for valutatransaksjoner for å fremme investeringer og fremme balansert global økonomisk handel.

For å nå disse målene fokuserer og gir IMF fokus på makroøkonomiske politikk i et land som påvirker valutakursen og statens budsjett-, penge- og kredittstyring. IMF vil også vurdere et lands finansielle sektor og dets reguleringspolitikk, samt strukturpolitikk innenfor makroøkonomien som relaterer seg til arbeidsmarkedet og sysselsettingen. I tillegg kan det som et fond gi økonomisk bistand til nasjoner som trenger korrigerende betalingsbalansavvik. IMF er således opptatt av å opprettholde økonomisk vekst og opprettholde høy sysselsetting i landene.

Hvordan virker det? IMF får sine penger fra kvotabeskrivelser betalt av medlemslandene. Størrelsen på hver kvote bestemmes av hvor mye hver stat kan betale i henhold til størrelsen på økonomien. Kvoten bestemmer igjen den vekten hvert land har i IMF - og dermed dets stemmerett - samt hvor mye finansiering det kan motta fra IMF.

Tjuefem prosent av hvert lands kvote er betalt i form av særskilte tegningsrettigheter (SDR), som er et krav på IMFs medlemmers fritt brukbare valutaer. Før SDR hadde Bretton Woods-systemet vært basert på en fast valutakurs, og det var fryktet at det ikke ville være nok reserver for å finansiere global økonomisk vekst. Derfor skapte IMF i 1968 SDR, som er en slags internasjonal reserveaktiv. De ble opprettet for å supplere de internasjonale reserver av tiden, som var gull og dollar. SDR er ikke en valuta; Det er en regningsenhet som medlemslandene kan bytte ut med hverandre for å avgjøre internasjonale kontoer.SDR kan også brukes i bytte for andre frittstående valutaer fra IMFs medlemmer. Et land kan gjøre dette når det har et underskudd og trenger mer utenlandsk valuta for å betale sine internasjonale forpliktelser.

SDRs verdi ligger i det faktum at medlemslandene forplikter seg til å respektere sine forpliktelser til å bruke og godta SDR. Hvert medlemsland tildeles en viss mengde SDR basert på hvor mye landet bidrar til fondet (som er basert på størrelsen på landets økonomi). Behovet for SDRs ble imidlertid redusert da store økonomier droppet fast valutakurs og valgte flytende priser i stedet. IMF gjør hele sin regnskapsføring i SDR, og kommersielle banker godtar SDR-denominert regnskap. Verdien av SDR er justert daglig mot en kurv av valutaer, som for tiden inkluderer dollar, japansk yen, euro og britisk pund.

Jo større landet er, jo større er dets bidrag; dermed bidrar USA til ca 18% av totale kvoter mens Seychellene bidrar med en beskjeden 0, 004%. Hvis IMF krever det, kan et land betale resten av kvoten i sin lokale valuta. IMF kan også låne midler, om nødvendig, i to separate avtaler med medlemslandene. Totalt har den 212 milliarder SDR (USD 290 milliarder) i kvoter og 34 milliarder SDB (USD 46 milliarder) tilgjengelig for lån.

IMF-fordeler
IMF tilbyr bistand i form av overvåkning, som den gjennomfører på årsbasis for enkelte land, regioner og verdensøkonomien som helhet. Et land kan imidlertid be om økonomisk hjelp hvis den finner seg i en økonomisk krise, enten forårsaket av et plutselig sjokk for økonomien eller dårlig makroøkonomisk planlegging. En finanskrise vil føre til alvorlig devaluering av landets valuta eller en stor utarming av nasjonens valutareserver. Til gjengjeld for IMFs hjelp, er det vanligvis et land som er pålagt å gå i gang med et IMF-overvåket økonomisk reformprogram, ellers kjent som strukturpolitiske tilpasningspolitikker. (For mer innsikt, se Kan IMF løse globale økonomiske problemer? )

Det finnes tre mer omfattende midler som IMF kan låne sine penger på. En stand-by-avtale tilbyr finansiering av en kortsiktig betalingsbalanse, vanligvis mellom 12 og 18 måneder. Den utvidede fondskassen (EFF) er et mellomlangt arrangement hvor land kan låne en viss sum penger, vanligvis over en tre til fire år. EFF tar sikte på å løse strukturelle problemer innenfor makroøkonomien som forårsaker kronisk betalingsbalanse ulikhet. De strukturelle problemene løses gjennom finansiell og skattesektorreform og privatisering av offentlige foretak. Det tredje hovedanlegget som IMF tilbyr, kalles fattigdomsreduksjon og vekstfasilitet (PRGF). Som navnet antyder, tar det sikte på å redusere fattigdom i de fattigste medlemslandene, samtidig som det legger grunnlaget for økonomisk utvikling. Lån administreres med særlig lave renter.(For relatert lesing, sjekk ut Hva er betalingsbalansen? IMF tilbyr også teknisk bistand til overgangsøkonomier i overgangen fra sentralt planlagt til markedsøkonomier. IMF tilbyr også nødfonde til sammenbrudte økonomier, som det gjorde for Korea i 1997-finanskrisen i Asia. Midlene ble injisert i Koreas valutareserver for å øke den lokale valutaen, og dermed bidra til at landet unngår en skadelig devaluering. Nødfonde kan også lånes til land som har hatt økonomisk krise som et resultat av en naturkatastrofe. (For bedre å se på hvordan økonomier gjør overgangen fra å være state-run til fri markeder, se

State-Run Economies: Fra privat til offentlig .) Alle IMFs målsettinger er å skape en bærekraftig utvikling innenfor et land, og forsøk å skape retningslinjer som vil bli akseptert av lokalbefolkningen. Imidlertid er IMF ikke et hjelpebyrå, så alle lån er gitt under forutsetning av at landet implementerer SAP og prioriterer å betale tilbake det det har lånt. For tiden utvikler alle land som er under IMF-programmer, overgangs- og fremvoksende markeder (land som har hatt økonomisk krise).

Ikke alle har det samme oppfatning

Fordi IMF låner sine penger med "strenger attached" i form av SAP-er, er mange mennesker og organisasjoner sterkt imot sine aktiviteter. Opposisjonsgrupper hevder at strukturtilpasning er et utemokratisk og umenneskelig middel til å låne midler til land som står overfor økonomisk svikt. Debitorlandene til IMF står ofte overfor å måtte sette økonomiske bekymringer foran sosiale. Ved å være pålagt å åpne opp sine økonomier for utenlandske investeringer, for å privatisere offentlige foretak, og for å redusere offentlige utgifter, har disse landene en manglende evne til å finansiere sine utdannings- og helseprogrammer. Videre utnytter utenlandske selskaper ofte situasjonen ved å utnytte lokal billig arbeidskraft samtidig som de ikke ser på miljøet. Opposisjonelle gruppene sier at lokalt dyrkede programmer, med en mer grøntrodd tilnærming til utvikling, vil gi større lindring for disse økonomiene. Kritikere fra IMF sier at IMF, som det står nå, bare forsterker riftet mellom de rike og de fattige landene i verden. Faktisk ser det ut til at mange land ikke kan avslutte spiralen av gjeld og devaluering. Mexico, som utløste den beryktede "gjeldskrisen" i 1982 da den annonserte at den var i ferd med å misligholde alle sine gjeld i kjølvannet av lave internasjonale oljepriser og høye renter på de internasjonale finansmarkedene, har ennå ikke vist sin evne for å avslutte sitt behov for IMF og dens strukturtilpasningspolitikk. Er det fordi disse retningslinjene ikke har kunnet adressere roten til problemet? Kunne flere gratulasjonsløsninger være svaret? Disse spørsmålene er ikke enkle. Det er imidlertid noen tilfeller der IMF går inn og utgår når det har hjulpet å løse problemer.Egypt er et eksempel på et land som startet et IMFs strukturtilpasningsprogram og klarte å fullføre det.

Bunnlinjen

Å gi bistand til utvikling er et evolusjonerende og dynamisk arbeid. Mens det internasjonale systemet har til hensikt å skape en balansert global økonomi, bør den strebe etter å møte lokale behov og løsninger. På den annen side kan vi ikke overse fordelene som kan oppnås ved å lære fra andre.