a:

Den nådefinerte Sovjetunionen var ikke et bra sted for sine borgere, som led av kronisk mangel på forbruksvarer. Hvilke varer var tilgjengelige for dem var generelt dårligere enn det som var tilgjengelig i Vesten.

I løpet av sine nesten syv tiår av eksistens fra 1922 til 1991 var Sovjetunionistiske republikkens union en av de to store kommunistiske kreftene - den andre er Kina - som fulgte den sentrale planleggingsmodellen for økonomien, en grunnleggende tenkemåte for kommunismen .

Som sådan var Sovjetunionens vanlige borgere generelt ikke tillatt tilgang til importerte forbruksvarer, særlig de som ble produsert i USA. Også kjent som "Iron Curtain", krevde det sovjetiske økonomiske systemet selvforsyning i alle saker, fra brød til klær til biler til kampfly.

Sovjetunionen mislyktes av en rekke årsaker. Politiske analytikere sier at det sovjetiske økonomiske systemet var dårligere enn den frie markedsøkonomi som USA og det meste av Vesten anvender.

Input-output analysen utviklet av Nobels prisvinnende økonom Wassily Leiontief ser økonomien som et nettverk av sammenhengende næringer; En industris utgang brukes som en inngang av en annen.

Sentral planlegging forlot imidlertid lite rom for rask tilpasning til feil i dommen eller eksterne faktorer utover statens kontroll. Når en industri mislyktes, fulgte de andre næringene seg etter.

Ved midten av 1980-tallet hadde Sovjetunionen 98 prosent kontroll over varehandelen. Private virksomheter var tabu. Det var bare de små familiebedrifter i landlige områder som holdt seg i private privatpersoners hender.

I mellomtiden hadde landene rundt Sovjetunionen i andre verdenskrig blitt økonomiske kraftverk som produserte forbruksvarer som forbedret livskvaliteten for borgere som hadde råd til dem. Med tyske biler, fransk parfyme, italienske viner og britisk produserte apparater, levde vest-europeerne det gode livet i forhold til deres sovjetiske kolleger, som hadde blitt vant til lange køer hver gang forsyningskjeden fra gård til marked ble forstyrret.

Verste av alt, hadde forbrukere i Sovjetunionen utviklet en smak for utenlandske produkter, slik som U. S.-laget Levi-jeans, til tross for at lignende Sovjetunionen-laget antrekk er tilgjengelig til lavere priser. Det gjorde ikke noe om jeansene ble smuglet og solgt til forferdelige priser. Sovjetiske forbrukere hadde akkurat nok eksponering til omverdenen for å være kjent med det som var tilgjengelig og å kreve bedre kvalitetsvarer enn det sovjetiske økonomiske systemet kunne gi dem. Gjennom sin historie forsøkte Sovjetunionen å innpode i sitt folk budskapet om at forbrukerisme var et onde som bare tilhørte det dekadente Vesten.Sovjetiske forbrukere trodde ellers, og det var derfor de ønsket velkommen perestroika og Sovjetunionens sammenbrudd.