a:

Det første trinnet i å skape internasjonale investeringsbankforskrifter skjedde i 1930, da Bank for International Settlements, eller BIS, ble etablert i Basel, Sveits. BIS ble grunnlagt for å fremme informasjonsdeling og fremme økonomisk forskning. Andre bemerkelsesverdige regulatoriske eller politiske organer inkluderer Den internasjonale organisasjonen av verdipapirkommisjoner, eller IOSCO, og FN, eller FN. Helt siden krisen i finanssektoren i 2008 har presset for å etablere strenge internasjonale investeringsbankforskrifter økt.

Basel International Regulations

De siste internasjonale forskriftene for investeringsbanker ankom som en del av Basel III-avtalen. Basel III ble produsert av BIS og designet for å bli implementert i faser over flere år, noe som gir investeringsbankene litt tid til å tilpasse seg. Den første reguleringsfasen fant sted i juni 2011. Dette økte minstekapitalforhold og også omdefinert kapital for å være mer restriktiv, og forhindrer ideell banker i å undergrave sine risikoer. Investeringsbankforetakene lå i stor grad på slike tiltak, og hevdet at regjeringen og forskriftsmessige feilanvendelser var like ansvarlige for krasj.

Basel III satte også nye krav til likviditetsdekningsforhold; Investeringsbankene ble tvunget til å holde nok likvide midler til å motstå en hypotetisk 30-dagers periode med "finansiering av stress". Disse tiltakene ble gjennomført i 2013. De endelige kravene til Basel III vil ikke bli satt til 2019, men noen har tvil om BIS vil beholde den tiden.

Internasjonalt svar på økonomisk krise

Etter den globale resesjonen i 2008 kom de første og mest omfattende restriksjonene på internasjonale investeringsbanker med Basel III-regelverket. Imidlertid ble andre tiltak tatt av nasjonale myndigheter og sentralbanker.

IOSCO og Financial Stability Board, eller FSB, økte deres medlemskap og innflytelse. Mange foreslåtte regelendringer og kapitalkrav ble anbefalt i de følgende årene, men gjennomføring og håndheving har vist seg å være vanskeligere. Mange av disse problemene skyldes ulike nivåer av eksisterende statsintervensjon mellom medlemslandene.

FSB identifiserte investeringsbanker som kvalifiserte som systematisk viktige finansinstitusjoner, eller SIFIs, basert på deres størrelse og markedets betydning. Tanken var å skape en backstop for disse bankene. Denne begrunnelsen ligner på "for store til å mislykkes" argumenter som er sett i USA under de økonomiske bailouts.

Den internasjonale sammenslutningen av forsikringsovervåkere, eller IAIS, etablerte en metode for å finne systematisk viktige forsikringsselskaper som også muligens kunne motta en backstop.Disse tiltakene hevet blant noen økonomer at det globale samfunnet skaper stor moralsk fare. I tillegg har store investeringsbanker vært forfulgt for massive skader for aktivitet knyttet til renteskandaler, brudd på obligasjonshandel og annen komplisert eller påstått risikofylt oppførsel.

Nasjonale og multilaterale forskrifter

Til tross for vekten på internasjonale forskrifter siden 2008-krisen, finner de fleste investeringsbankforskrifter på nasjonalt nivå. I tilfelle av EU, eller EU, medlemsland, er det multilaterale bestemmelser, som for eksempel EU-kapitalkravsbegrensninger.