a:

I den tradisjonelle økonomiske teorien reduserer overbelastningseffekten, i hvilken grad det forekommer, multiplikatoreffekten av underskuddsfinansierte offentlige utgifter med sikte på å stimulere økonomien. Overbelastningseffekten og multiplikatoreffekten kan ses som to motsatte, eller konkurrerende, mulige virkninger av statens økonomiske inngrep finansiert av underskuddsutgifter. Noen økonomer til og med teoretiserer crowding-out-effekten fullstendig negerer multiplikatoreffekten, så praktisk sett er det ingen multiplikatorvirkning indusert av offentlige utgifter.

Multiplikatoreffekten refererer til teorien om at effekten av økte statlige utgifter for å stimulere økonomien multipliseres med å produsere økninger i private utgifter som i tillegg stimulerer økonomien. I hovedsak er teorien at offentlige utgifter forsyner husholdninger med tilleggsinntekter, noe som fører til økt forbruksutgifter, noe som igjen fører til økte forretningsinntekter, produksjon, investeringer og sysselsetting, noe som ytterligere stimulerer økonomien. Teoretisk sett er multiplikatoreffekten tilstrekkelig til å gi en økning i totalt bruttonasjonalprodukt, eller BNP, som er større enn mengden økte offentlige utgifter.

Den konkurrerende kraften, utmattingseffekten, refererer i utgangspunktet til offentlige utgifter som "trenger ut" private investeringer ved å bruke opp en del av de totale tilgjengelige økonomiske ressursene, og også til underskuddsdefinansieringen av Offentlige utgifter kan ha på å stimulere økonomien. Konsentrasjonsteorien bygger på antagelsen om at statlige utgifter i siste instans skal finansieres av den private sektor, enten gjennom økt beskatning eller finansiering. Derfor bruker offentlige utgifter effektivt opp private ressurser, og skaper en kostnad som må veies mot mulige fordeler som kommer fra statens utgifter. Det kan være vanskelig å anslå kostnadene, da det først og fremst er en kostnad for tapt mulighet som innebærer å estimere mengden økonomisk fordel som kunne ha blitt avledet fra den private sektoren ved hjelp av ressursene videreført til regjeringen.

Kort sagt, utmattningseffekten er dempende effekten på privat sektoraktivitet som kommer fra offentlig virksomhet. Siden overbelastningseffekten reduserer nettopåvirkningen av statens utgifter, reduseres det tilsvarende i hvilken utstrekning regjeringsstimuleringsutgifterne multipliseres. En del av crowing-out-ligningen hviler på ideen om at det er en begrenset tilgang til penger som er tilgjengelig for finansiering, og at det som låner regjeringen, reduserer privat sektor lån, og derfor kan påvirke bedriftsinvesteringene i vekst negativt.Men eksistensen av fiat valutaer og et globalt kapitalmarked kompliserer den ideen ved å bringe spørsmålstegn ved selve begrepet en endelig pengemengde.

Det er en intens debatt mellom økonomer, særlig i kjølvannet av massive regjeringskostnader som er igangsatt etter finanskrisen i 2008, med hensyn til gyldigheten av multiplikatoreffekten og overbelastningseffekten. Klassiske økonomer hevder at overbelastningseffekten er den mer signifikante faktoren, mens keynesianske økonomer argumenterer for multiplikatoreffekten mer enn overveier eventuelle potensielle negative virkninger som følge av overbelastning av privat sektoraktivitet. Imidlertid er begge leirene i stor grad avtalt på ett punkt: Statslige økonomiske stimulansaktiviteter er kun effektive på kort sikt; til slutt kan økonomier ikke opprettholdes av en regjering som kontinuerlig opererer dypt i gjeld.