a:

Utvidelsesøkonomisk politikk bør gjennomføres så lenge betydelig overskuddskapasitet forblir og inflasjonstrykket forblir dvalende. Når økonomien nærmer seg full kapasitet, øker risikoen for at overskytende stimulus kan føre til inflasjon eller aktivitetsbobler.

Klassisk økonomisk teori er at en ekspansiv økonomisk politikk skal påbegynnes når økonomien er underpresterende i forhold til sin kapasitet, deflatoriske trusler florerer og arbeidsledigheten er forhøyet. På grunn av disse forholdene utvikler et gap mellom BNP på nåværende nivå og med full kapasitet. Denne mangelen er hva økonomisk politikk har som mål å korrigere.

AD:

Nedgang i ledighet, inflasjonstrykk og stigende eiendomspriser er metriske beslutningstakere brukt for å måle om retningslinjene er vellykkede og på hvilke måter de må justeres. Det er imidlertid en vanskelig situasjon for beslutningstakere å avslutte ekspansiv politikk. Målet er å ikke avslutte det så tidlig at arbeidsledigheten forblir forhøyet, og økonomien er fortsatt i fare for deflasjonskrefter. Slutt det for sent, og økonomien kan bli overopphetet med inflasjon og aktivbobler.

AD:

Denne divisjonen blir politisk i finans- og pengepolitikken. Budsjetthuggene er mindre tolerante for underskudd, mens budsjettduer er villige til å fortsette med dem på ubestemt tid. I pengepolitikken er de som finner seg jevnlig kjempe mot høyere renter og mer opptatt av inflasjon, kalt "hawks". "Duer" er villige til å ofre høyere enn normal inflasjon over en tid hvis det fører til redusert arbeidsledighet. De er mer opptatt av arbeidsmarkedets helse enn prisnivået.

AD:

Ekspansjonsøkonomisk politikk fungerer gjennom finanspolitiske og monetære kanaler ved å øke samlet etterspørsel og utvide pengemengden. En lavkonjunktur preges av overskytende tilbud på arbeidskraft, ressurser og kapital. I begynnelsen av en lavkonjunktur er finanspolitisk og monetær stimulans således ikke inflasjon på grunn av den svake økonomien.

I dypet av en lavkonjunktur har presidenter og sentralbanker tatt enestående handlinger. En stor usikkerhet resulterer, og mange begynner å forutse inflasjonen. Imidlertid, til full kapasitet er nådd, vil inflasjonen ikke øke.

Et nylig eksempel er USAs erfaring med den store resesjonen. Den hidtil usete politikken var kvantitativ lettelse og budsjettunderskudd, nesten 10% på grunn av stimulans, økte sosiale utgifter og svekkende skatteinntekter. Mange spådde inflasjonen. Inflationen klarte imidlertid ikke å materialisere på en meningsfull måte grunnet overskytende kapasitet som ikke klarte å generere den.

Når økonomien vokser og overskuddskapasiteten minker, vokser inflasjonsrisikoen, og politimenn må finne den rette balansen mellom å redusere arbeidsledigheten og takle inflasjonen.En viktig statistikk for å slå på denne balansen er lønnsvekst. Lønnsveksten reflekterer et strammere arbeidsmarked og representerer at inflasjonen blir forankret og ikke forbigående.