a:

Offentlige underskudd utvider private investeringer, selv om mekanismen gjennom hvilken det oppstår, kan være mer eller mindre direkte. Sammenslåingen er i en relativ, ikke absolutt forstand. Som enhver annen økonomisk god er investeringskapitalen liten. Eventuelle statsobligasjoner utstedt for å betale for underskudd kjøpes med investeringsfond som ellers kunne ha gått mot private investeringer.

Hvis regjeringen bestemmer seg for å skaffe skatt for å finansiere et underskudd, vil disse tilleggsskatter ytterligere hindre private investeringer. Skulle regjeringen bestemme seg for å tjene penger på gjelden, vil økningene i levetid også spise ved sparing og investering.

Utviklingen skjer også i markedet for utlånsberettigede midler generelt. Statsobligasjoner er en form for gjeld som har mindre motpartsrisiko enn selv de sikreste statsobligasjonene. Når nye statsobligasjoner blir introdusert, blir risikovillige investorer trukket bort fra andre former for trygge inntekter. Dette øker også renten som konkurrerende obligasjoner har å tilby. Som med totale private investeringer, er disse endringene relativt heller enn absolutt.

Crowding Out, rentesatser og små bedrifter

En av de mer kontroversielle påståtte effektene av offentlige underskuddsutgifter er knyttet til småbedriftsutlån. Kritikere av ekspansiv finanspolitikk hevder at realrenten (ikke markedsrenten) er kunstig oppblåst av store underskudd. Dette hevder de uforholdsmessig påvirker småbedrifter långivere. Overfloden av billige lån gjør det enkelt for regjeringen å låne, men vanskelig for enkeltpersoner og små bedrifter å overleve marginale økninger i realrenten.

Mange akademikere og politiske analytikere hevder at underskuddene påvirker små bedrifter uforholdsmessig. Andre hevder at det er teoretisk mulig for realrenten å skyve bort noen långivere, men den løse pengepolitikken kan bidra til å kompensere for eventuelle negative konsekvenser.

Rentenivåene trenger ikke nødvendigvis å stige for å presentere denne typen mulighetskostnad fra skattemessige underskudd. Den nye realrenten trenger bare å være høyere enn den ellers ville ha vært uten at regjeringen trengte ut effekten.

Fallacy of Crowding I

Noen fortalere av finanspolitiske underskudd motsier det, mens det er mulig å tråkke ut i finansmarkedene, er det også en motsatt effekt. Denne teorien, kjent som "crowding in", hevder at regjeringens utgifter vil skape en slik økning i samlet etterspørsel at den private sektoren må øke produksjonen. Denne ekstra produksjonen krever at ytterligere kapital investeres.

Dette argumentet er en forlengelse av den tradisjonelle multiplikatoreffekten, hvorved en dollar brukt fra regjeringen skaper mer enn en dollars verdi av vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP).De som er uenige med dette argumentet ser flere statistiske feil i den. De hevder at det mest åpenbare er at bedrifter ikke kan fremkalle investeringskapital bare fordi samlet etterspørsel er sterkere. I stedet tror de det er mer sannsynlig at kapitalkostnaden vil stige og at enkelte bedrifter vil tjene på bekostning av andre.