a:

Teorien om Ricardian-ekvivalens sier at offentlige underskuddsutgifter ikke vil øke samlet etterspørsel fordi forbrukere og bedrifter vil forutsi fremtidige skattestigninger eller økende inflasjon for å finansiere underskuddet. Disse frykter brensel en økning i besparelsesraten blant økonomiske deltakere, som motvirker enhver vekst i dagens etterspørsel etter varer og tjenester. Teorien, formulert av økonomien David Ricardo fra 1800-tallet, regnes som et motargument mot keynesianske finanspolitiske stimulansmidler. Ricardian ekvivalens er kontroversiell blant økonomer og politimenn.

- 9 ->

Argumenter til fordel for Ricardian Equivalence

Harvard-økonomen Robert J. Barro fra 1974 til 1989 tilbød en rekke konseptuelle og empiriske argumenter for hva Ricardo kalte "tøffe spekulasjoner" i møte med å vokse offentlig gjeld. Som svar på kritikere som foreslo at Ricardian-ekvivalens kun kunne eksistere på kort sikt, hevdet Barro at bekymringer om beskatning og besparelser eksisterer i det lange løp fordi familier forsøker å overføre rikdom til neste generasjon (dynastieteffekten). Barro konkluderte med at det sannsynligvis ikke ville være noen førstegangspåvirkning av utgiftene fra offentlige underskudd på realrente eller netto private investeringer.

Argumenter mot Ricardian Equivalence

Mange keynesiske og post-keynesianske økonomer, som Paul Krugman, har påpekt flere potensielle feil med Ricardian-ekvivalens. De hevder at teorien ikke tar hensyn til potensielle multiplikatoreffekter fra offentlige utgifter. Teorien tar også utgangspunkt i at enkeltpersoner ikke har likviditetsbegrensninger og at de er kunnskapsrike nok om regjeringens handlinger for å kunne forutse fremtidige økninger i skatt eller inflasjon.

Østerrikske økonomer hevder at Ricardian-ekvivalens innebærer en urealistisk homogenitet mellom regjeringer og enkeltpersoner. Med andre ord holder Ricardian ekvivalens for personlig gjeld, men ikke nødvendigvis for offentlig gjeld. Den eneste måten at Ricardian-ekvivalensen passer til offentlige utgifter, er om fremtidige skatteforpliktelser for tiden er tildelt de samme personene som ellers ville øke utgifter i dagens.