I saker av økonomisk utvikling har de siste 40 årene vært dominert av det som har blitt kjent som eksportledet vekst eller eksportfremmende strategier for industrialisering. Det eksporterte vekstparadigmet erstattet - som mange tolket som en sviktende utviklingsstrategi - import substitusjon industrialisering paradigmet. Selv om det har vært relativt suksess med den nye utviklingsstrategien, inkludert i Tyskland, Japan, samt Øst- og Sørøst-Asia, tyder nåværende forhold på at et nytt utviklingsparadigme er nødvendig.

Fra importsubstitusjon til eksportledervekst

Importutbytting, langt fra å være en bevisst utviklingsstrategi, ble en dominerende strategi i kjølvannet av det amerikanske børskrasj i 1929 frem til rundt 1970-tallet. Nedgangen i effektiv etterspørsel etter ulykken bidro til at den internasjonale handelen gikk ned med ca. 30% mellom 1929 og 1932. I disse alvorlige økonomiske forholdene implementerte nasjonene rundt om i verden proteksjonistiske handelspolitikker som importtariffer og kvoter for å beskytte sine innenlandske næringer. Etter andre verdenskrig vedtok en rekke latinamerikanske samt øst- og sørøstasiatiske land bevisst importerte substitusjonsstrategier.

Likevel så etterkrigstiden starten på det som ville bli en fremtredende trend mot ytterligere åpenhet for internasjonal handel i form av eksportfremmende strategier. Etter krigen tok både Tyskland og Japan, mens de benyttet seg av rekonstruksjonshjelp fra USA, avslag på politikk som skjermet spedbarnsindustrien fra utenlandsk konkurranse, og i stedet fremmet eksporten på utenlandske markeder gjennom en undervurdert valutakurs. Troen var at større åpenhet ville oppmuntre til større diffusjon av produktiv teknologi og teknisk knowhow.

Med suksessen til både etterkrigs-tyske og japanske økonomier, samt en tro på feilen i importsubstitusjonsparadigmet, økte eksportledede vekststrategier til fremgang i slutten av 1970-tallet. De nye institusjonene i Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, som ga økonomisk bistand til utviklingsland, bidro til å spre det nye paradigmet ved å gjøre bistand avhengig av regjeringens vilje til å åpne opp for utenrikshandel. I løpet av 1980-tallet begynte en rekke utviklingsland som tidligere hadde fulgt importsubstitusjonsstrategier, å liberalisere handel, ved å vedta den eksportorienterte modellen i stedet. (For mer, se: Hva er internasjonal handel? )

Ukens ekspansjonsledede vekst

I perioden fra 1970 til 1985 ble det vedtatt av eksportledd vekstparadigm av Østasiatiske Tigre-Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore - og deres etterfølgende økonomiske suksess.Mens en undervurdert valutakurs ble brukt til å gjøre eksporten mer konkurransedyktig, innså disse landene at det var et mye større behov for utenlandsk teknologioppkjøp for å kunne konkurrere i bilindustrien og elektronikkindustrien. Mye av suksessen til de østasiatiske tigrene har blitt tilskrevet deres evne til å oppmuntre til oppkjøp av utenlandsk teknologi og å implementere den mer effektivt enn sine konkurrenter. Deres evne til å erverve og utvikle teknologi ble også støttet av utenlandske direkte investeringer (FDI).

En rekke nyindustriiserende nasjoner i Sørøst-Asia fulgte eksempelet på de østasiatiske tigrene, samt en rekke land i Latin-Amerika. Denne nye bølgen av eksportledet vekst er kanskje best epitomisert av Mexicos erfaring som begynte med handelsliberalisering i 1986, noe som senere førte til innvielsen av Nord-American Free Trade Agreement (NAFTA) i 1994.

NAFTA ble mal for en ny modell for eksportledet vekst. I stedet for å utvikle nasjoner som bruker eksportfremmende tiltak for å lette utviklingen av innenlandsk industri, ble den nye modellen en plattform for multinasjonale selskaper (MNCs) å etablere lavpris produksjons sentre i utviklingsland for å gi billig eksport til den utviklede verden. Mens utviklingsland drar nytte av etableringen av nye arbeidsplasser, samt teknologioverføring, gjør den nye modellen vondt av den innenlandske industrialiseringsprosessen. ) Dette nye paradigmet vil snart bli utvidet mer globalt gjennom etableringen av Verdenshandelsorganisasjonen (WTO) i 1996. Kinas opptak til WTO i 2001 og eksportutviklet vekst er en utvidelse av Mexicos modell, om enn Kina var mye mer vellykket med å skaffe seg fordelene med større åpenhet for internasjonal handel enn Mexico og andre latinamerikanske land. Kanskje skyldes dette delvis en økt bruk av importtariffer, strengere kapitalreguleringer og strategisk ferdighet i å vedta utenlandsk teknologi for å bygge sin egen innenlandske teknologiske infrastruktur. Uansett er Kina fortsatt avhengig av MNCer illustrert av at 50. 4% av kinesisk eksport kommer fra utenlandsk eide bedrifter, og hvis joint ventures er inkludert, er tallet så høyt som 76. 7%.

Bunnlinjen

Mens eksportdrevet vekst i sine ulike former har vært den dominerende økonomiske utviklingsmodellen siden 1970-tallet, er det tegn på at effektiviteten kan være oppbrukt. Eksportparadigmet er avhengig av utenlandsk etterspørsel, og siden den globale finanskrisen i 2008 har utviklede nasjoner ikke gjenvunnet styrke til å være hovedleverandør av global etterspørsel. Videre er fremvoksende markeder nå en mye større andel av verdensøkonomien, noe som gjør det vanskelig for alle å forfølge eksportledede vekststrategier. Ikke alle land kan være nettoeksportør. Det ser ut til at en ny utviklingsstrategi vil være nødvendig, en som vil oppmuntre den innenlandske etterspørselen og en større balanse mellom eksport og import.