Egnetheten til en investering for en bestemt person ligger i selve investeringsprosessen. Dette konseptet er en grunnleggende, både fra et juridisk perspektiv og når det gjelder å sette investorens penger til å fungere både fornuftig og forsiktig. Når penger er investert un passende , er det stor sandsynlighet for uakseptabelt tap (eller omvendt, svært lav avkastning) og betydelig nød for investor. Her tar vi en titt på begrepet egnethet fra et megler / rådgiverperspektiv.
Egnethetens egnethet
Så hva er egentlig en passende investering? Konseptet innebærer at en investering er hensiktsmessig når det gjelder investorens vilje og evne (personlige forhold) til å ta på seg et visst nivå av risiko. Det er viktig at begge disse kriteriene oppfylles. Hvis en investering skal være egnet, er det ikke nok å si at en investor er risikovennlig. Han eller hun må også være i en finansiell stilling for å ta visse sjanser. Det er også nødvendig å forstå risikoen og mulige konsekvenser. (For mer om dette temaet, se Bruke logikk for å undersøke risiko og Tilpasse risikotoleranse .)

Praktisk og juridisk betydning
Hvorfor er egnethet et slikt problem? Hovedproblemet er at investorer ofte ikke forstår hvilken risiko egentlig medfører, mens meglere kan være fristet til å gi råd til folk mot risikofylte investeringer. Videre kompliserer saken det faktum at overdreven lavrisikoinvesteringer kan være like skadelige for en investors portefølje som de som har uegnet risikonivå. Derfor krever egnethet investeringer som ikke er for risikovennlige eller for risikofylte for en bestemt investor. (For bakgrunnsavlesning på dette konseptet, se Bestemmelse av risiko og risikopyramiden .)

I henhold til amerikansk lov må en megler ha et rimelig grunnlag for å tro at en investering oppfyller kundens behov og mål. Dessverre er egnethet ikke alltid helt klart kuttet. Selv om det ikke kan være tvil om at selv en risikovennlig investor ikke skal sette 100% av sine samlede eiendeler inn på aksjemarkedet, når prosentandelen faller til, si 60% eller lavere, blir problemet mindre klar. Hvis en investor eier noen eiendomsmegling og har en konservativ pensjonsordning, tar tallene på 80% og 60% et annet perspektiv i forhold til noen uten andre eiendeler. Vurderer alder og andre aspekter av kundens personlige og økonomiske situasjon er også avgjørende.

En annen måte å se på egnethet er at den refererer til investeringer som bare ikke passer for noen. For eksempel er det lite sannsynlig at noen på randen av pensjon vil ha hele kontoen bundet opp i futures markedet. Likevel kan den samme personen ha 50% av porteføljen sin i konvensjonelle aksjer, selv om dette kan være for risikabelt for noen å gå på pensjon, da er en portefølje på om lag 25% aksjer generelt ansett som mer egnet.(For mer, se Administrere inntekt under pensjonering .)

Egnethet kaster i stor grad ned til eiendelallokering. Både loven og god investeringspraksis forbyer at noen blir informert om en ressursfordeling som ikke gir mening for den aktuelle personen på den aktuelle tiden. En investors portefølje må være hensiktsmessig diversifisert for å skape et rimelig avkastningsnivå på et fornuftig risikonivå. (For å lese mer om dette, se Asset Allocation Strategies .)

Den dynamiske naturen av egnethet
Egnethet er konstant i flux. Som angitt ovenfor er det som er egnet for en som er 30 år, veldig forskjellig fra hva den personen vil trenge når han eller hun er 60. Å gifte seg, å ha barn, få en stor heve eller å miste en jobb helt, bør be om en ny vurdering av egnethet. Som vanlig koker dette ned til risiko og likviditet. Hvis noen snart trenger pengene sine, kan det ikke være mulig å bli bundet i aksjer eller andre langsiktige investeringer. For de som ønsker å få det beste ut av sine penger i det lange løp, kan noe som statsobligasjoner være egnet.

Kunnskap og forståelse
For investorer, kunnskap og forståelse spiller også en rolle i egnethet. Dette betyr ikke bare fordi en investor forstår risikoen knyttet til futures at denne investeringen passer. Imidlertid bør investorer ha forståelse for risikoen for verdipapirene i sine porteføljer.
Hvis en investor ikke forstår et mer komplisert investeringsbil, for eksempel et strukturert produkt, kan for eksempel noe enklere, for eksempel et fond, være mer egnet. Fra et salgsperspektiv gjør det som gjør noe uegnet i sammenheng med investorforståelse, å selge en investor et aktivum som han eller hun ikke ellers ville kjøpe. Dette kan betraktes som et misbruk av investorens mangel på forståelse. Og hvis det finnes helt gode alternativer som en investor er mer kjent og komfortabel, kan det ikke være noen grunn til å ta på seg mer komplekse instrumenter.

Juridiske dilemmaer
Hva har loven å si om uegnet investeringer? Hvis en investor bare går inn i en investering på eget initiativ (kun kjent som utførelse) og ingen har rådet personen til å gjøre det, er det ikke mye loven kan gjøre. På den annen side, hvis en megler eller bank rådgiver en investor til en uegnet investering, kan den finansielle profesjonelle være ansvarlig for investorens tap, forutsatt at personen kan bevise at investeringen egentlig var uegnet og at megleren eller rådgiveren ikke gjorde risikoen klar. Som et resultat, vil forsiktige meglere i enkelte tilfeller kun selge virkelig høyrisiko og potensielt uegnet investeringer dersom kjøpere signerer et dokument som sier at de er klar over risikoen forbundet med disse investeringene.

Selvfølgelig har firmaer generelt rettssikkerhetsforsikring, så de har råd til å bekjempe krav om uegnethet i retten. Men hvis investorer kan produsere tydelig dokumentasjon av risikoaversjon og at en åpenbart høyrisiko investering koster dem kjære, står de en sjanse i retten.Men for investorer er rettssaker fortsatt en steinete vei, som ofte ikke er mindre kostbar enn de uegnet investeringer selv.

Konklusjon
Ingen bør noen gang ha investeringer som ikke passer for deres personlige forhold og villighet til å ta risiko. I det ytterste kan virkelig uhensiktsmessige investeringer ødelegge en portefølje, men enda mindre saker kan forårsake mye stress for investorer. Ingenting i investeringsprosessen er viktigere enn å tildele eiendeler riktig. Videre må prosessen med å sikre egnethet overvåkes jevnlig av både investorer og rådgivere.